Før jul strikka jeg en tunika til Sara, av New Zealand lammeuld og en tynn sølvtråd. Syns den blei fin, men altfor kort! Etter kort tid bestemte jeg meg derfor for at jeg skulle strikke på et par mønsterrapporter ekstra - men da endte jeg opp med en altfor lang og smal greie som så glissen og tragisk ut. Sukk. Da jeg skulle tove Kittylua til Sara så jeg tilfeldigvis kjolen ligge i en krøll, og tenkte "hvorfor ikke?". Den som intet våger osv, så kjolen fikk bli med på første toverunde. Var spennende å ta den ut av vaskemaskinen igjen, men det gikk kjempebra!
Nå kjennes kjolen myk og pusete ut, og mønsteret har blitt tettere. Sara ble glad i kjolen sin igjen, og hadde den på seg da hun var i barnehagen og feira bursdagen sin =)
